Rundt 10 på kvelden begynner jeg å kjenne tak i magen men tenker ikke stort over det, men det ga seg ikke så jeg begynte å ta tiden. De kom regelmessig men var ikke vonde, så jeg ringte mamma for å si ifra at det kunne hende noe var på gang. Vi hadde avtalt at hun skulle passe Max når tiden var inne. Men etter 1 1/2 time stoppet det helt opp og jeg tenkte f... det var bare falsk alarm. Skuffet og sliten etter en lang dag bestemmer jeg meg for å legge meg, men det går ikke lang tid før jeg begynner å få tak igjen men bryr meg ikke og prøver å sove. Men det viste seg å ikke være så lett, takene blir vondere men kom ikke ofte. (Det sies at når de varer i 1 min og kommer hvert 5 min så kan man dra inn på føden)
Klokken nærmere seg 05 og med 1 time på øyet tilsammen bestemmer jeg meg for å stå opp, og ringer ned til føden for å høre om de har noen råd. Der får jeg snakke med en kjempe hyggelig svensk dame som sier jeg kan komme ned når jeg føler for det =) thank you
Ringer mamma og det tar ikke lang tid før hun står uten blokka ( min kjære søte snille mamma <3 ) og Petter og jeg drar ned til føden hvor vi møter en kjempe hyggelig jordmor samt en student. Etter en undersøkelse viser det seg at jeg ikke er helt i gang og blir sendt hjem men de var veldig overbeviste om at jeg kom tilbake iløpet av dagen/kvelden.
Carina møter oss nede i byen og kjører oss hjem. Vi lager frokost og skravler som vanlig, imens begynner jeg kjenne tak som blir bare verre og verre. Da Carina drar videre ligger jeg på en madrass i stua og begynner å få virkelig vondt. Iløpet av 2 timer syns jeg ikke det er morsomt lengre fordi nå er det virkelig vondt. Petter henter Max i barnehagen og når de kommer hjem har jeg så vondt at jeg setter meg i Max sitt badebasseng i dusjen. Stakkars gutten min, han satt utenfor badet og gråt sårt, han ville så gjerne være med å bade. Det så ganske komisk ut der jeg satt, skulle ønske vi hadde tatt et bilde for moro skyld hehe...
Klokken 16 ringer vi Carina og sier at det er på tide å dra ( hun vil så gjerne kjøre oss ned denne gangen også, snille som hun er) jeg har så vondt og orker ikke å være hjemme lengre. Og da vi kommer ned rundt halv 6, har jeg 4 cm åpning og jordmor sier at det kommer til å gå fort. Fint sier jeg men epidural takk, mens jordmor sier det trenger du ikke her går det fort lukker jeg bare ørene og sier epidural takk =)
![]() |
| Mens vi ventet på epiduralen, var lystkassen min bestevenn (igjen) |
Henry Matteus Berg Ottesen
Født: 16 aug 2010 kl. 20.45
Vekt: 3454
Lengde: 49
Vil bare si tusen tusen takk til mamma og Carina =) og selvfølgelig til min kjære Petter =)
Ha en fin lørdag
Nettan


Fantastiske epidural, sier jeg bare!!!
SvarSlettBlir like rørt hver gang jeg leser en fødselshistorie. Finnes ikke noe mer spessiell opplevelse for en kvinne å oppleve enn det assa.. Og vi har gjort d 2 ganger:)Heldige er vi!!